....og det var 2007. Og så er det 2008.

Enda ett år er snart bak oss, og vi skal ta fatt på et helt nytt med nye muligheter og utfordringer. I fotoklubbsammenheng betyr det vel mye av det vi er vant til fra tidligere, men også en del nytt av aktiviteter, inspirasjon, kreativitet og utvikling.

Det har vært et ganske rolig år for Kolbotn fotoklubb. Programmene har selvfølgelig ikke blitt fulgt til punkt og prikke, men det viser den dynamikken som tross alt er tilstede når det på kort varsel er mulig å få til endringer som tilpasses både omgivelsene og medlemmenes ønsker. Styret ser ut til å fungere bra, og det har ikke kommet noen bekymringsmeldinger om klubbens økonomiske situasjon.

Medlemsantallet er ganske stabilt fra år til år. Hverdagen stiller mange krav til de fleste av oss, og det er forståelig at ikke alle har anledning eller overskudd til å møte opp på klubbkveldene, særlig når det er møter hver torsdag. Og videoklubben har jo i tillegg møte annenhver mandag.
Mange av medlemmene har vært med lenge, og det er veldig hyggelig at det også stadig vekk er nye fjes å se på torsdagskveldene.

Uten å mimre alt for mye er ved ved et årsskifte likevel anledning til å se litt bakover på klubbaktivitetene. I en ikke alt for fjern fortid var det dias (eller lysbilder for dem som ikke var med på den tiden) som dominerte konkurransene Månedens bilde. Den enkelte fotografs arbeid med bildet var stort sett over når filmen var tatt ut av kameraet og levert til fremkalling. Noen tok seg bryet med å montere lysbildet i plastramme, mens andre bestilte ferdig innrammede dias.
I dag slipper vi å fremkalle bildene våre hvis vi ikke absolutt vil selv. Den gruppen fotografer som fortsatt strever med film, kjemi og mørkerom er stadig minkende og stort sett kommersielt fullstendig uinteressant. Men har vi det egentlig bedre nå på alle måter?

Vel er det så enkelt med digitale kameraer. Man ser bildene med en gang og slipper alt det der med fremkalling og ventetid. Og så kan man jo gjøre så mye selv på en datamaskin (jeg kvier meg litt for å bruke det litt belastede ordet PC). Vi har etterhvert fått en mengde kraftige og "brukervennlige" programmer, som Photoshop, Lightroom, Proshow og Dreamweaver, programmer som endrer og bearbeider bilder og så sprer dem rundt på CD, minnepenn og webben.

Dagens kameraer, selv de aller billigste, er tekniske underverk som gjør ting man bare kunne drømme om i en pre-digital fotohverdag. Det er ikke lenger fotografens skyld - eller fortjeneste - at bildene er skarpe, vel eksponerte og uten støv og riper.

Men - skal man se litt nøkternt på det; stiller ikke dagens fotografiske virkelighet helt andre krav til oss hobbyfotografer enn bare for noen få år tilbake? I stedet for å være ute og ta bilder bruker vi stadig mer fritid bak en flimrende dataskjerm for å gjøre bildene til de mesterverk vi mener de burde være. I tillegg til kamera og optikk kreves datamaskin(er), løse harddisker for lagring og backup, printere, prosjektorer, kortlesere og enda flere gadgets som nesten er blitt uunnværlige. Og så tar det massevis av tid til å lære seg å bruke alt dette utstyret og programvaren.

For den profesjonelle fotograf tror jeg situasjonen er mye av den samme. Før i tiden, tror jeg, tok man de bildene man skulle og sendte dem bort for fremkalling og kontaktkopiering. Når bildene kom i retur viste fotografen dem frem for kunden som gjorde sine valg, og så ble det hele igjen sendt bort for kopiering og innramming og slikt. I dag stilles det andre krav - tror jeg - til den enkelte fotograf. Bildene kan jo saumfares på location i kamera eller laptop, sendes på mail eller ganske umiddelbart legges ut i et webgalleri hvor kunden kan gjøre sine valg. Kanskje er sluttresultatet egentlig ikke så veldig annerledes nå sammenlignet med hvordan det var tidligere, men forskjellen - tror jeg - er at det nå er den enkelte fotograf som gjør alt etterarbeidet selv, sannsynligvis uten å få særlig betalt for arbeidet eller tiden som går tapt.

Et annet paradoks er at hvis man ser på flommen av bøker, DVD-plater og workshops som tilbys oss mer eller mindre seriøse fotografer, så er det som regel ikke lenger fotografer som står bak. Det er ikke lenger noen Ansel Adams, Fred Picker eller Eric Renner som vil dele sine fotografiske kunnskaper med oss. Nå er det de nye guruene som kan alt om Photoshop og lignende som heller vil lære oss å behandle bildene etter at de er eksponert som har overtatt den pedagogiske arenaen. Kanskje er dette til en viss grad nødvendig, men man kan jo få et slags inntrykk av at selve det fotografiske, det å SE og gjøre sine valg før bildet eksponeres ikke lenger er så viktig. Det hele kan jo likevel "fikses" i Photoshop.

Man kan jo som et utgangspunkt se litt på bildene til årets fotograf, i dette året ble det Kåre Fintland, men det samme gjelder stort sett andre vinnere også. Det er ikke etterarbeidet og presentasjonen (som oftest er dette også upåklagelig) som gjør bildene til vinnere. Det er det lille ekstra, det som gjør at bildet skiller seg litt ut og fremkaller en følelse i oss, som er det viktige. Og dette lille ekstra skapes som oftes i eksponeringsøyeblikket, ikke ved å bytte ut nuller og ettall i sene nattetimer før en torsdagskveld.

Det er slett ikke meningen å være sur gammel gubbe sånn helt på tampen av året, og alt var slett ikke så mye bedre før. Photoshop og dens fettere og kusiner er fantastiske verktøy som har gitt oss "fotografer" en helt ny virkelighet. Selv føler jeg ingen grunn til å ha særlig dårlig samvittighet for å fuske litt i faget og vise noen enkle digitale håndgrep på noen av torsdagskveldene. Men mitt lille budskap - om det i det hele tatt er noe - er at Kolbotn fotoklubb fortsatt skal sette bildet i sentrum. Vi må ikke miste perpektivet og gangsynet og gå oss fullstendig vill i den tekniske jungelen og glemme at et godt eksponert og komponert bilde tross alt er det viktigste. Og kan spare oss for timer med etterarbeid bak en datamaskin.

Uansett, ha et godt nytt foto-år alle sammen. Takk for 2007, og vel møtt på mandags- og torsdagskveldene i 2008.

PE